17. aug. 2012

Teit ambisjon

Vanish-reklamen som svirrer på tv i disse dager får meg til å ville stikke hodet i sanden og late som om jeg ikke er menneske. Tenk så enkelt strutser har det. De trenger ikke å ha ambisjoner i livet utover å unngå rovdyr og å finne mat. Og når livet blir vanskelig stikker de hodet i sanden.

For ambisjoner er tydeligvis et svært varierende begrep i dette langstrakte landet. Hvor høyt skal man sikte? Hvor realistisk skal man være? Hvor stort omfang skal en ambisjon ha?

Definisjonen på ambisjon i Bokmålsordboka som er utarbeidet av Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet sier følgende:
ambisjon, ambisjo'n (fra lat., av ambire 'gå omkring for å verve stemmer, å søke embete') lyst til å hevde seg, gjøre karriere
Da lurer jeg på hvordan "Guro, leder" har tenkt til å hevde seg eller gjøre karriere på sine hvite håndklær. Enten er hun leder for Vanish i Norge eller så er hun leder for OCD-foreningen i Norge eller så er hun leder for alle sine venninner. Da kan hun kanskje ha en ambisjon om å ha hvite håndklær.

Håper det sitter noen tekstforfattere der ute som gremmes når de våkner fra sin rosa Vanish-boble og hører reklamen med nye klorvaskede ører. Huff og huff.

4. aug. 2012

Geekday 2

Nå har jeg blitt enda litt mer geek. Men nå er det vel litt techygeek, plus en dæsj av gadgetgeek og datageek.

Jeg har nemlig fått meg klokke. Jeg som omtrent ikke har hatt klokke siden OL i 1994, en rosa & blå med Kristin & Håkon på.

Nå derimot er det en blank & svart firkantet binærklokke som henger på håndleddet. Og den er bare dritkul :)


3. aug. 2012

Geekday 1

I dag ble jeg litt geek, jeg også. Ikke nerdygeek eller dorkygeek eller techygeek, som var de tre "hovedgruppene" geeker jeg kom på for øyeblikket. Men en type detaljorientert, motorinspirert, miniatyrfiksert geek. 

Jeg har fått meg radiostyrt bil!

2. aug. 2012

Bussjåførglis

Aner ikke hvorfor. Lurer på om det kan ligge noe bak, men skjønner ikke hva det skulle vært heller.

På en særdeles grå og våt dag, med buss stapp full av klam dugg og våte paraplyer, presterer den purunge, purblonde bussjåføren å smile til meg idet jeg går på bussen foran. Smile stort. Glise tilogmed.

Jeg hadde den klassiske tegneseriereaksjonen. Trøtt i trynet selv, kastet jeg kanskje et kjapt blikk på han idet jeg gikk inn døra, for så å vippe hodet forfjamset tilbake og se på han en gang til. Smilte han? Gliste tilogmed?

*puzzled*